Norge ble for første gang invitert til å delta i 5 Nations Fly Fishing Championship, som i år ble arrangert i Skottland. Siden vi aldri før har deltatt på dette, har det heller aldri vært noe uttak til denne konkurransen, som en del av NC. Derfor ble alle medlemmer i NKFF tilbudt muligheten til å være en del av et eller flere lag tidligere i vår. Vi hadde mulighet til å stille inntil tre firemanns lag. Det kom litt brått på alle sammen, vi klarte derfor bare å få på plass et lag denne gangen. Tanken er vel i fremtiden at dette skal bli en fin anledning til å sende både rekrutter, damelag og et toppet lag fra rankinglisten. Jeg var forøvrig aldri i tvil da jeg fikk forespørsel, visste allerede på dette tidspunktet at det dessverre ikke ble sendt noe VM-lag i 2019, og så derfor på dette som veldig god og viktig matching for å videreutvikle mitt eget fiske. Norge meldte da på eneste mix-lag i konkurransen, to damer og to menn, Pia Clarholm, Ingvild Aurdal, Cato Vivelid Nilssen og meg selv. Vi reiste sammen til Stirling i Skottland for å fiske fire økter, alle i stillevann. Tre båtøkter og en landøkt, hvor regelverket var tilsvarende Fips mesterskap.

IMG_20190615_094602_259

Bildet er hentet fra NKFF sine sider

 

Jeg har personlig bare fisket i Skottland èn gang tidligere, det var under VM i Fluefiske i 2009, også storebror Cato var med i dette mesterskapet. Under VM i 2009 fisket vi flere andre sektorer, men Carron Valley Reservoir fisket vi faktisk den gangen også, så denne innsjøen hadde jeg fisket en gang tidligere. Det gav faktisk bittelitt trygghet for akkurat sektor 1 og sektor 2 i årets 5N FFC. Skal altså ikke så mye mer til for å få litt ekstra tro, enn at man bare har et lite bilde av hva som venter så man slipper å bruke tid underveis i en konkurranse til å fordøye nye inntrykk.

DSC_9530

Moro å igjen sitte i de samme båtene som ble brukt under VM i fluefiske i 2009

Vanligvis pleier vi å ha en uke i forkant av større mesterskap til å prøvefiske, tilvenne oss og danne et bilde av hvordan konkurransen skal fiskes. Det hadde vi ikke tid til denne gang, vi kom til Skottland først samme dag som åpnings seremonien, og fikk da kun to offisielle prøvefiske økter før konkurransen.

 

Første prøvefiskedag ble jeg sendt aleine til Kinross Trout Fishery, sammen med en gruppe fiskere fra de andre lagene selvsagt. Et lite vann med noe vill brunørret fra selveste Loch Leven i følge eieren, bluetrout og vanlig regnbueørret. Dette lille vannet skulle likne noenlunde på landøkten i Ledyatt, Sektor 4 som vi skulle ha i konkurransen. Disse små fishery’ene fiskes konstant hver eneste dag, så selv om mesteparten av fisken er utsatt gjevnlig så lærer de veldig fort å bli smart, beiter på naturlige innsekter og vet å passe seg for fiskere. Vannet lå flatt da vi kom, lite aktivitet å spore. Jeg rigget derfor opp tre stenger med forskjellige liner og forskjellige oppsett for å kunne dekke alt fra overflaten til tre-fire meter ned i vannlagene. På grunn av det høye fiskepresset så valgte jeg flytelinen først, 20 fot total lengde på fortommen, kun to fluer med 9 fot avstand mellom disse. En cruncher i str 12 med oliven thorax øverst, og en slank buzzer med rød holo rumpe i str 12 som endeflue. Jeg fisket disse fluene så nærme statisk som mulig uten nevneverdig vind til å drifte linen, saaakte men sikkert twistet jeg fluene helt inn før jeg gjorde nytt kast. Jeg fanget tre fisk på denne teknikken før lunsj. Ikke enormt, men det var heller ingen andre fiskere som hadde noe særlig mer før pausen, så jeg slo meg til ro med at teknikken ikke var så ille og at dette funket. Etter lunsj prøvde jeg på litt av hvert, streamere, blobs, nymfer i fart i alle vannlag, mistet en fisk men det gav veldig lite svar. Fisken begynte å surre i overflaten, det var ingen tvil om at det var klekkere av noe slag på gang. Kunne ikke se noen insekter som kom av overflaten, så jeg satt meg heller ned i en halvtime for å studere fiskens atferd og hvordan de bevegde seg. Like før vi skulle avslutte rigget jeg om flytelinen min, klippet av opphenger og endeflue og satt på èn enkelt shuttlecock variant i krok 16. Kastet på et vak, fanget fisken, og gikk fra Kinross Fishery med et godt bilde av hva jeg skulle gjøre i konkurransen om forholdene skulle bli tilsvarende.

 

Dag to av prøvefiske fisket jeg i båt sammen med Cato, i Carron Vally Reservoir. Det er skjelden vi får tilgang eller lov til å fiske i samme vann som vi skal ha konkurransen, men jeg er veldig glad for at det ble lagt opp slik denne gangen – for dette ble en veldig viktig og bra prøvefiskedag. Carron Vally ble delt på midten, vi skulle fiske to sektorer i samme vann i konkurransen. Sektor 1 i vest-enden og Sektor 2 i øst-enden. Cato og jeg ble derfor enig om å fiske den ene halvdelen før lunsj og den andre halvdelen etter lunsj, for å få best mulig oversikt over områdene. Da vi startet å fiske tok vinden seg skikkelig opp, på disse vannene blir det fort bra med bølger og båten drifter fort, spesielt for denne konkurransen var at det ikke var lovlig med drivanker på båtene, så vi prøvefisket selvsagt uten også.

 

Jeg rigget favoritt stangen min til denne typen fiske, Vision Onki 10′ #6 med XO flyteline. Fortomen ble rigget på sedvanlig vis med Prisma fluorcarbon hele veien, 8′ 1X – 3′ 3X – 9′ 4X. Øverste flue i skjøten mellom 3X og 4X, midterste flue ca 4,5′ lenger ned og ytterligere 4,5′ til endeflue, opphengertampene jeg bruker i stillevann er normalt sett rundt 20 cm for at fluene skal ha litt avstand fra fortom, gå mer fritt og faktisk tvinne mindre. Dette fortoms oppsettet er nesten blitt en standard for mitt stillevannsfiske. Selvsagt ikke optimalt for kasting, men med litt bevissthet og åpne bukter så blir det lite krøll og rot, gir gode muligheter for lange fine «hang» på slutten av hvert kast, og gjør det veldig enkelt for meg å bytte line med en kjapp enkel sluk-knute rett i linen om jeg ønsker å fiske dypere eller grunnere, uten å måtte tre stangen på nytt når man sitter i en trang båt.

 

DSC_9517

Vi startet driftene våre omtrendt midt i Sector 2 mot sørsiden av vannet i et område kalt Willows. Vi hadde kontakt på første drift, og de første fiskene kom i håven ganske kjapt. Gleden var stor da det viste seg at Carron Vally Reservoir hadde forandret seg fra å være et settefisk vann fullt av regnbueørret, til at den ville brunørreten hadde tatt over de siste ti årene og igjen dominerte vannet. Vill brunørret i stillevann fra driftende båt er noe av det morsomste fisket jeg vet om, absolutt noe jeg trives godt med. Vinden og bølgene gjorde driftene kort før vi havnet i land måtte flytte båten igjen, men vi lærte at for hver gang vi flyttet båten så var vi i kontakt med ny fisk. Vi så da hvor viktig det var å konstant dekke nytt vann. Dette gav vesentlig større sjanse for fisk enn da vi tok samme drift over samme område to ganger på rad, andre gang var fisken skremt, akkurat slik det skal være med vill brunørrret. Jeg fisket veldig godt med en Førde-muddler øverst, claret/svart våtflue i midten og en liten Claret Bumble variant som endeflue, alle fluene gav fisk.

 

Etter lunsj og en god oppsummering sammen på formiddagsøkten i Sektor 2, dro vi opp i Sektor 1 på ettermiddagen. Jeg skiftet taktikk, gikk over til en fast intermediate line med samme fortom, satt Claret Bumble øverst og en Humungus variant som endeflue. Vi dro opp til Carron Bay og fisket denne bukten og fikk i tillegg med oss langstrekket Haugh Bank. Vinden var fortsatt krevende, og gjorde det vanskelig å bli skikkelig kjent med området. Men vi fikk noen fisk også på ettermiddagsøkten, selv om det ikke gav like mye fisk som på morgenøkten, så funket intermediate linen og fortynget endeflue godt i denne enden av vannet hvor topografien var ganske anderledes, brattere og dypere enn øst-enden som vi hadde fisket på formiddagen. Vi avsluttet og var alt i alt godt fornøyd med en god prøvefiskedag i Carron Vally Reservoir.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Siste kveld før konkurransen startet, hadde vi en god middag sammen med våre bordkamerater fra England, som vi delte bord med gjennom hele perioden. Vi hadde det veldig kjekt rundt middagsbordet hver kveld. Kjemien mellom Norge og England har alltid vært veldig god så lenge jeg har deltatt i internasjonale konkurranser hvertfall. Etter middagen hadde vi siste lagmøte sammen før alvoret skulle starte. På lagmøtene går vi grundig gjennom fluer, teknikk, inntrekk, linevalg, hvor man finner fisk og taktikk generelt. Alle bidrar med det de har funnet ut under prøvefisket, og vi prøver å lage en felles plan på hvordan vi skal løse de forskjellige sektorene på best mulig måte. Dette er en viktig del av konkurransene, og gjør at man kan gå ut med et utgangspunkt og selvtillit på det fisket vi forventer oss. Jeg pleier alltid å være tydelig ovenfor mine lagkamerater på at det er viktig å ta til seg all informasjon som kommer frem under disse møtene, men vi har alle forskjellige styrker i vårt fiske. Derfor er det viktig å bruke informasjonen på en måte som styrker sitt eget fiske ute i felt. Ikke nødvendigvis kopiere akkurat det lagkameraten din har gjort om du selv ikke er 100% komfortabel med den type oppsett eller teknikk, men heller bruke informasjonen til å styrke de fisketeknikkene du selv er best på. Det kan kanskje høres litt merkelig ut, men underveis i et mesterskap er ikke rett tidspunkt til å innøve en ny form for fiske, det er det ikke tid til og resulterer ofte bare i mer rot å holde styr på, trening kan man og bør man gjøre resten av året. Vi fisker altså individuelt i konkurransen, men hvert lagmedlems resultat i hver økt utgjør sammelagt resultatet for laget, så her er altså hver enkelts resultat i hver eneste økt like viktig for laget. Hvert lagmedlem blir trukket inn i forskjellig grupper, hver gruppe fisker i forskjellige sektorer og rullerer til alle gruppene har vært igjennom alle sektorene, fire økter = fire ulike sektorer. Cato ble trukket i gruppe A, jeg i gruppe B, Pia i gruppe C og Ingvild i gruppe D.

DSC_9485

 

DSC_9527

Økt 1

Jeg startet første økt i Sektor 2, båtøkt i Carron Vally. Jeg trakk skotten Mike Cordiner som båtpartner, noe jeg var storfornøyd med. Selv om det er tøft og fort kan bli litt ekstra stress å møte en skotte på hjemmebane som kjenner disse vannene inn og ut, så tenkte jeg mer på det som en fordel. Ja vi hadde bra prøvefiske her dagen før, og jeg var ganske sikker på at jeg skulle finne fisk, men med en skotte i båten så var jeg hvertfall sikker på at vi kom til å finne fisk. Eneste man må passe litt ekstra på når man sitter med en konkurrent fra hjemmenasjonen, er at man alltid beholder en posisjon i båten som er rettferdig for begge, det er fort gjort at man plutselig blir vinklet litt bort fra kantene under vann, som ikke alltid er lett å se når man ikke er kjent nok til å vite nøyaktig hvor de går. Derfor før vi startet økten og skulle fordele kapteinsrolle, første halvdel eller andre halvdel, så sa jeg rett ut til Mike at han kunne få bestemme hvilket område vi skulle fiske gjennom hele økten, men at jeg ville at det skulle være rettferdig for begge og at jeg kom til å si fra hvis jeg følte at vi burde justere på båten i den ene eller andre retningen. Mike var enig i dette og han virket å være en god kar. Vinden hadde skiftet retning fra dagen før, det var nå en fin stabil bris fra øst, med denne vindretningen så var vi begge enig i at vi bare skulle legge opp til så lange drift som mulig og dekke mest mulig nytt vann ca 20 fra land, og bare drifte rett vest på norsiden av vannet. Første kilometeren av dette driftet var egentlig bare en eneste stor grunne, med en snittdybde på kanskje halvannen meter. Det passet jo meg perfekt, da jeg hadde rigget akkurat samme rigg som jeg brukte under formiddagsøkten på prøvefisket dagen før. Det ble flyteline og «bustefluer» i bølgene. Jeg fanget tre tellende fisk den første timen, endel bomtilslag fordi fisken kom så aggresivt gjennom bølgene. Mike hadde også tre tellende fisk denne timen. En grei start da vi forventet at man ikke trengte særlig mer enn maks 10 fisk for å vinne økten i begge disse sektorene på Carron, så vi følte at vi lå brukbart an med to timer igjen å fiske. Så ble det brått stille, vi driftet av grunnen og kom ut på litt dypere vann, vinden dro oss plutselig fra land i stedet for langs land, og ingenting stemte for noen av oss. Vi hadde plutselig fisket en hel time uten tegn til fisk for noen av oss, ingen hugg, ingen vak, ingenting.

DSC_9520

Vi bestemte oss da for å dra helt inn til land i håp om at vinden ikke skulle få tak og ta oss utover. Vi var plutselig helt oppe i bukten ved øyene, sektorgrensen var like på baksiden av øyene, og vi hadde ikke så mye mer «nytt vann» å fiske på, vi vurderte å kjøre helt tilbake til start å begynne driftet på nytt. Mens vi satt og diskuterte hva vi skulle finne på, vaket det jaggu en fisk på Mike sin side av båten, han kastet og fisken tok tvert. Han ledet nå 4-3 på meg, med bare en halvtime igjen å fiske. Jeg var bortpå to fisk på rappen like etter, så det var tydeligvis sjangs enda. Vi innså at det ikke var tid til å flytte så vi driftet bare videre langs øyen. Mike satt nærmest land og fikk fiske marbakken uten at jeg kunne kaste i samme retning uten å bryte min grense i båten (vi må i følge regelverket fiske i samme retning der vi har 90 grader hver av båten som vår personlige sone, baug til åregaffel og akter til åregaffel, bare for å klarere det). Jeg innså at jeg måtte foreta et taktikkbytte i håp om å lande en eller to fisk til før tiden var ute. Skiftet til samme oppsett som jeg avsluttet med på prøvefisket, fast intermediate og fortynget flue på enden. Planen var nå å kaste ut i dypet og dra lange drag med god stopp, på første kastet smalt det på en fisk, fikk den raskt i håven og kjørte på igjen. Jeg landet tre fisk og mistet flere på de siste 15 minuttene av denne økten. Jeg endte da opp med 6 fisk, Mike med 4 fisk. Jeg trodde ikke at 6 fisk skulle holde til en bra plassering, men visste at det ble en mye bedre plassering enn om jeg bare hadde hatt 3 fisk, så jeg var godt fornøyd med redningsaksjonen de siste 15 minuttene. Jeg klarte faktisk en andreplass i denne økten, Stevie Stuart vant økten med 7 fisk. Bra utgangspunkt for resten av konkurransen.

IMG_20190615_094357_406

 

DSC_9531

Økt 2

Fortsatt båtøkt i Carron Valley Reservoir, nå i Sektor 1. Nok en gang trakk jeg en skotte som båtpartner, denne gangen ble det Stevie Stuart, mannen som vant første økt og slo meg med en fisk. Jeg lot Stevie ta kommandoen på hvor vi skulle fiske, og forsikret meg også med han at vi skulle prøve å ha rettferdige sjangser for begge to i båten. Stevie var en kjernekar og var lett med på det. For å komme opp til Sektor 1 måtte vi først kjøre gjennom hele Sektor 2, ettersom båtplassene lå helt i øst-enden av Carron, dette gjorde at vi fikk god tid til å preike litt på veien og snakke om hvilke områder vi burde satse på. Vi var begge enig i at Carron Bay burde prioriteres først. Det var tre andre båter som også dro samme sted, og siden vi kom sist frem var alle de åpenbare hotspottene allerede tatt. Stevie klødde seg litt i hodet og var småbekymret, men mens han kjørte båten hadde jeg allerede observert masse fisk i overflaten 100-150 meter ut fra land, et godt stykke på utsiden av selve Carron Bay. Jeg pekte han i retning og vi stoppet motoren i god tid før fiskene for ikke å skremme dem før vi fikk fisket på dem. Vi lå godt unna de andre båtene nå, jeg er ikke glad i å ligge for tett på andre båter når jeg fisker på brunørret, den blir fort presset bort om det er for mye herjing i området. Det hadde stilnet helt av nå, overflaten var blank, det var ikke noe tema for meg å dra bustefluer i overflaten da. Jeg startet med samme rigg som jeg avsluttet første økt med, Fast intermediate og fortynget endeflue. Stevie fisket litt mer aggressivt, større fluer og synk 3 line.

dsc_9568.jpg

På første kastet landet jeg fisk, jeg fikk enda en til på andre kastet. Etter åtte minutters fiske hadde jeg tre tellende fisk på skjemaet, og mistet to. Alle tok på samme metode, kastet mot vak men var veldig nøye på å ikke kaste over fisken, men heller lande den noe fortyngede endefluen 3-4 meter fra fisken, satset på at den hørte pluppet og ville finne fluen, bare holdt kontakt med fluene mens de dalte, plutselig bare strammet det opp i andre enden, deilig! Stevie var ikke bortpå noe, jeg kunne heller ikke se at noen i de andre båtene rundt oss var bortpå eller landet fisk, men de hadde selvsagt fått med seg at jeg håvet og plutselig var alle båtene på vei mot oss. fisken forsvant omtrent i det øyeblikket de startet motorene sine. Det ble helt stille, så jeg ba Stevie om å starte motoren, vi måtte bort fra de andre båtene og finne ny fisk. Vi dro ikke langt, 300 meter kanskje, til andre siden av åpningen på Carron Bay. Mens Stevie kjørte så speidet jeg, og det samme gjentok seg, godt på utsiden i åpent vann var det vakfest. Vi siktet på dem og stoppet motoren i god tid før fisken og satset på å drive sakte men sikkert i retning av vakene. Så var vi plutselig over dem igjen, det var helt tydelig at fisken mesket seg i myggpupper som var så små at de var umulig å se, enda verre å imitere. Fisken var mer ensporet på denne siden, veldig opptatt av disse umulige puppene. Men jeg fortsatte med min taktikk og landet 3 nye fisk på snaue sju minutter, den første av dem var faktisk en regnbue som det ikke er så mange igjen av i Carron. Stevie hadde endelig kontakt med et par fisk, men fikk dem desverre ikke helt inn til håven. Så ble det stille igjen, vi driftet så sakte at fisken merket nok veldig godt at vi var der og forstyrret dem. Jeg hadde nå 6 fisk med to timer igjen å fiske. De andre båtene forsvant, vi var ikke lengre borti fisk, men vi bestemte oss for å holde oss i området siden vi var eneste båt igjen, gamblet på at fisken skulle dukke opp igjen. Det gikk en hel time før jeg fikk neste fisk. Stevie klarte også endelig å lure en opp i håven. En halvtime før slutt fikk jeg en siste sjangse, en flott fisk var opp å rullet 20 meter rett foran meg, den rullet min vei. Så jeg la ut et 15 meters kast, med godt plupp på endefluen og bare holdt rolig kontakt og lot fluene sikkert synke i 10 sekunder før det strammet seg hardt opp. En regnbueørret til på 40 cm ble siste fisk i båten vår i denne økten. Jeg hadde da 8 tellende fisk, Stevie hadde 1 tellende fisk. Jeg vant denne økten, Mark Withyman fra England ble nr to i økten med 5 fisk.

IMG_20190615_094349_901

DSC_9543

Resultatliste fra første og andre økt, Gruppe B

 

DSC_9550

Ledyatt

Økt 3

Landøkt i Ledyatt. Etter informasjonen fra Ingvild og Pia som begge fisket i Ledyatt første dag, så skjønte jeg at det kunne by på noen problemer, ryktet fortalte at det visstnok var latterlig stor fisk i denne dammen. De fleste fiskene var rundt 3 kilo, men det var veldig mange på 4-7 kilo pluss noen monster på 10+. Ut i fra min prøvefiskedag i Kinsross, så hadde jeg god kontroll på hva jeg skulle presentere for fiskene under forskjellige forhold. Denne morgenen var det vindstille, skiftende skydekke og monsterfisk som gikk å supet i filmen. Enkelt fiske i utgangspunktet, en shuttlecock i krok 16 tar dem om den blir presentert riktig. Men riktig presentasjon er ikke like lett når du må kjøre en hard 6’er stang for å i det hele tatt ha kontroll på disse fiskene, 7X eller 6X spiss er bare å glemme – 3X er kanskje det laveste man kan tørre å gå, siste problemet er å ha en slank nok shuttlecock i krok 16 bundet på kraftig nok krok til å holde disse fiskene uten å rette seg ut. Det siste viste seg desverre å bli det største problemet, og det irriterer meg grenseløst at jeg ikke bare hadde to shuttlecock’s på en stillwater wire i stedet for mange bare på tørrflue wire. Slurvete feil, og det er en feil som kommer av for dårlig research, vi burde jo selvsagt funnet ut på forhånd at det var veldig store fisk i dette vannet. Jeg hadde i tillegg mulighet til å binde opp et par klekkere på riktig krok kvelden før, men jeg var sliten etter en lang konkurransedag og tenkte det burde gå bra uansett, ville nok  egentlig bare sove for å være klar til den avgjørende dagen. Men dette er definitivt noe man lærer av, og det er viktig å få seg en vekker i blandt.

DSC_9552

De to øverste fluene på bildet er et par varianter av bung (dupp), det er ikke tillatt å bruke verken oppdrift eller fortyngning på fortomene våre i konkurranse, alt som er festet til fortom utenom tippetring må altså være en flue med krok på, derfor denne løsningen. Nederste flue på bildet er den enkle shuttlecock varianten som jeg brukte.

I dette vannet fisket vi 5 soner (10 meter hver) eller kanskje rettere kalt punkter, 35 minutter per punkt før vi rullerte videre til neste. Poengsystemet her gikk ikke på cm som i de andre sektorene, men var likt som på World Bankmaster, der man får 2 poeng for den første fisken per sone og 1 poeng på neste fisk i samme sone. Med andre ord så er det veldig viktig da å fange minst èn fisk per sone for å få mest mulig poeng.  Som nevnt tidligere så var det jo rullefestival i vannet, det vaket over alt. Jeg startet da med det groveste tørrflueoppsette jeg til dags dato har brukt, sett bort i fra laksefiske, satt meg på kne godt inne på torven og ventet til det skulle komme en rullende fisk forbi. Jeg presenterte shuttlecock’en  to meter foran vaket og gav fluen et ørlite strip og ventet, den gikk rett i gapet og jeg var heldig å lande første fisk nesten med en gang. Neste fisk rettet ut kroken, og det samme gjorde fisken etter det også. Mer rakk jeg ikke på den sonen før jeg måtte videre.  Jeg skiftet da taktikk til noe jeg ikke liker i det hele tatt, nemlig en bung eller dupp som vi kaller det på godt norsk, med to buzzere hengende rett ned under, øverste buzzer en halvmeter under bungen og nederste enda 1 meter lenger ned. Kastet dit hvor jeg så mest aktivitet, og lot det henge til det strammet seg opp, en stor fisk tok, brukte desverre mye unødvendig tid på denne, og unødvendig fordi den falt av i det jeg skulle til å håve. Elendig start på dagen. Jeg gjorde et nytt forsøk med samme oppsett, og tro det eller ei, men fisken rullet rolig og helt ukritisk over bungen min, den er bundet på sterk krok, så denne gangen var det bare å taue fisken inn. Neste sone blanket jeg, og det var jo det jeg ikke skulle gjøre. Prøvde lenge med bung og buzzer med det ville dem ikke ha der, så jeg rettet ut enda en shuttlecock i stedet. På de to siste sonene landet jeg 2 fisk på hver av dem, røk en fisk i vannplanter og rettet ut to nye shuttlecock’s. Tre av de fire siste fiskene klarte jeg faktisk å lande på shuttlecock, den siste rullet igjen over duppen. Oppsummert så bøyde jeg ut og ødela fem tørrfluekroker og røk èn, aldri vært med på noe verre. Og det var forbaska synd, for den fluen var uten tvil riktig, det var rett og slett enkelt å få fisken til å ta den, men nesten umulig å få dem inn. Man kan jo tenke at jeg kanskje var litt for hard med disse store fiskene, men når man har andre fiskere på alle kanter bare 10-15 meter fra seg som også prøver å fange fisk, så ville det vært meget ufint og usportslig av meg å bare la fiskene få ta masse line og ruse rundt, det var aldri et alternativ for meg. Jeg fikk da altså landet bare 6 fisk i denne økten, burde hatt minst det dobbelte. Derfor meget skuffende. Med mine 6 fisk så klarte jeg bare 4 plass i økten, da det var tre stykker foran meg som alle hadde 7 fisk hver, Mark Withyman vant denne økten.

DSC_9551

 

DSC_9554

 

Økt 4

Sektor 3 båtøkt i Lintrathen. Siste økt i konkurransen. Første dag hadde vi veldig bra resultater i dette vannet, både Pia og Ingvild vant sine økter, så jeg hadde god informasjon med meg til denne økten. Begge de hadde fisket helt i nordøst-enden av vannet,  nesten et lite vann i vannet, det var her det var blitt fanget mest fisk i første, andre og tredje økt. Men det var jo selvsagt ingen hemmelighet lenger da alle lagene nå hadde fått samme informasjon fra sine medlemmer. I Lintrathen er det brunørret som dominerer, også noe regnueørret, men helt klart mest brunørret som var blitt fanget. Fluene og teknikkene som ble brukt var noenlunde tilsvarende som i Carron Valley. Jeg rigget da opp fast intermediate, og tre bustefluer som skulle trekkes fort gjennom bølgene. I denne økten trakk jeg Donal Monaghan fra Irland som båtpartner. Donal hadde fisket dette vannet mange ganger tidligere, og hadde veldig gode erfaringer fra det samme området som hadde fisket godt tidligere i konkurransen. Derfor dro vi selvsagt dit, sammen med absolutt alle de andre båtene utenom èn som ingen så hvor ble av på veien ut.

DSC_9542

Kart over vannet markert av Pia på hvor og hvordan driftene var første dag.

Donal og jeg fisket omtrent med nøyaktig samme oppsett og teknikk. Vi tok lange drift med båten, og fanget fisk. Men det ble aldri skikkelig fart i sakene. Vi så heller ingen andre som fanget mye, det var tydelig at dette var siste økt og området vi fisket hadde vært under hardt fiskepress de siste dagene. Av en eller annen grunn så gikk vi begge to helt tom for ideer, det var jo der alle fiskene skulle være, så vi fortsatte og fortsatte. Vi landet begge to 4 tellende fisk hver, mine var heldigvis litt større snitt på. Da vi avsluttet fisket og kjørte ut av vannet i vannet, så vi den båten vi ikke hadde sett under hele økten, og oppi den satt skotten Mike Cordiner, jeg fikk en litt ekkel følelse av at vi hadde bommet stygt. Da vi kom i land og fikk høre resultatene fra de andre båtene var det ingen som hadde mer enn 4 fisk utenom to personer. Mike vant økten med 8 fisk, Oliver Borni fra Frankrike var nummer to med 6 fisk, Jeg greide da å snike meg inn på en veldig viktig tredjeplass i økten med 4 fisk. I ettertid så har jeg reflektert mye over akkurat denne økten. Ja, vi gjorde rett i å høre på lagkamerater på hvor det hadde vært fisket best tidligere i konkurransen og dra dit først, uten lokalkjennskap til vannene så er den type informasjon tross alt det eneste man har å gå ut i fra. Men vi burde vært tøff nok til å ta en beslutning på å flytte oss til et helt annet område mens det fortsatt var fisketid igjen. Slike ting er jeg normalt sett flink til å se, men det glippet litt der og ikke minst i økt 3. Læring tar vi med oss videre, det er slik man utvikler seg. Jeg hadde totalt sett en veldig god følelse etter endt konkurranse til tross for et par blundere siste dag.

 

received_689276561502639

Five Nations Fly Fishing Championships 2019, den individuelle pallen.

Det ble en finfin individuell bronse på meg selv, med likt plassiffer og likt antall fisk som sølv, men tapte desverre på poeng (cm). Den individuelle konkurransen ble vunnet av:

Gull: Lee Bartlett (ENG)

Sølv: Philippe Collet (FRA)

Bronse: Erlend Vivelid Nilssen (NOR)

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Lagkonkurransen ble vunnet av:

Gull: Frankrike

Sølv: England

Bronse: Frankrike

Til tross for liten tid til prøvefiske, lite lokalkunnskap om vannene vi fisket og veldig skarp konkurranse, så kom vi fra dette med flere meget sterke prestasjoner. Vi endte på en respektabel femteplass med laget, ikke umulig langt unna pallen på plassiffer. Det var totalt 10 firemanns-lag med i konkurransen, de fleste med mye erfaring både fra VM og EM. 

Personlig ble dette en viktig konkurranse for meg ettersom jeg takket nei til EM-laget 2019 for å fokusere på VM i Tasmania i desember 2019. Det ble desverre ingen Tasmania tur på det Norske landslaget i år. Derfor var det veldig viktig å få kommet seg litt utenlands i tillegg til World Bankmaster tidligere i år,  og få kjenne litt på nivået til stillevanns fiskere av ypperste klasse.

Kjekt gjensyn med Skottland.

 

Ny havabbor film

Sommeren kan knapt komme fort nok nå etter at jeg de siste dagene har sittet og jobbet med noen havabbor klipp fra arkivet. Bare drøye fire måneder igjen nå så er det klart for nye havabbor fighter.

 

En abbor med historie

Vi hadde en aldri så liten høytrykks bølge inn over vestlandet rundt 17 mai. Så 16 mai var jeg ute en kjapp tur på kvelden bare for å teste en ny line, det resulterte i årets første havabbor i 2019, derfor jeg bestemte meg for å ta med kollega Phillip på tur et par dager seinere for å se om han kunne få lurt opp en abbor også.DSC_9269Bildet tatt av Phillip Høgli Nilsen.

19 mai dro vi til et område hvor jeg i fjor observerte de største abborene jeg har sett så langt, vi snakker flere fisk på opp mot meteren. Vi kom inn til plassen omtrent en time før full flo, og så endel fisk langt inne på grunt vann når vi rigget stengene, det var horngjel, sjøørret og makrell som viste seg i overflaten. Jeg rigget opp 9′ klasse 7 med Vibe 85+ synk 3, og en rød/hvit clouser, tilsvarende oppsett som jeg hadde fanget på et par dager tidligere.

Phillip startet nærmest hvor vi hadde sett mest aktivitet fra bilen, han hadde flere sjøørret etter på de første kastene, jeg gikk litt videre ut der hvor dypkanten og marbakken er litt tettere på land. På slike områder kommer Vibe linen virkelig til sin rett, der man kan kaste ut mot dypere vann og la fluen komme ned på 2-3 m dyp før man fisker den opp langs marbakken igjen. Havabboren går jo veldig ofte langs marbakkene, som ørreten, men er om mulig enda mer lettskremt på nedlegg av flue og flueline. Av den grunn så liker jeg best å kaste mer rett ut, for å forstyrre minst mulig vann over selve marbakken, i motsetning til sjøørret fiske hvor jeg oftere kaster mer skrått på land og fisker mer langs marbakkene. En line med synkende tupp og flyteline innerst er helt genialt på fisk som er lettskremt, den litt tyngre synkende delen av linen lander godt ute i dypet, mens den flytende delen lander mye lettere inne på kantene, dette forstyrrer mindre og skremmer færre fisk som går langs marbakken og jakter. I tillegg kan man stå litt lengre fra selve dypkanten uten å dra fluene i bunn på hvert eneste kast, noe som desverre kan være et problem med en hel synkeline om man står innpå grunnen og fisker opp marbakken.

DSC_9244Enkle Clousere i rød/hvit eller grønn/hvit er kanskje det mønsteret jeg har brukt mest etter havabbor.

Etter en halvtimes fiske har vi fortsatt ikke sett noen havabbor, da dukker det som vanlig opp spørsmål om fisken er der i det hele tatt, hvor dypt de går, om de jakter eller bare «loker» rundt som de så ofte gjør. Jeg varierer derfor hastighet på inntrekk og fisker forskjellige dybder omtrent på hvert kast til jeg har en eller annen indikasjon eller observasjon å gå etter. Plutselig skimter jeg en enorm hale 7-8 meter skrått ut til høyre. Klarer først ikke å se hele fisken, og tenker at ut i fra størrelsen på halen så må det være en laks, når bølgen bryter med riktig vinkel ser jeg hele fisken, en sinnsykt stor havabbor som svømmer på ca halvannen meters dybde rett over marbakken. Den kommer inn fra min høyre side så jeg legger et relativt kort kast ut ca 10 meter ut skrått til venstre, med god avstand fra fisken for ikke å skremme den. Venter tre sekunder før jeg starter lange rolige inntrekk, når jeg begynner å se fluen noen meter fra meg ser jeg at abboren er etter, helt oppi fluen så følger den etter helt inn til stangtuppen, 80-90 cm lang abbor, den ville jo ikke ta og forsvinner bare ut igjen i dypet. Jeg får jo fullstendig skjelven, men vet hvertfall nå at de er der og fortsetter å kaste. Ny følgefisk bare et par minutter seinere, mye mindre fisk, kanskje like i underkant av 2 kilo. Siden den heller ikke ville ha fluen min, så bytter jeg fra rød/hvit clouser til en grønn/hvit med chartreuse Ripple Ice Fibers som mellomvinge (på bildet over).  Fem minutter med ny  flue går før det kommer enda en  fin følgefisk stupende etter fluen fra marbakken, jeg øker tempoet litt før jeg bråstopper med bare fortom igjen utenfor stangtuppen, abboren svømmer rett på fluen og innhalerer,  fluen går så langt inn i kjeften på den at tilslag blir unødvending, bare løfter stangen og fast fisk.

received_238183391542784472 cm med deilig havabbor, bildet tatt av Phillip Høgli Nilsen.

Kampen varer kanskje i 6-7 minutter, hvertfall lenge nok til at Phillip rekker å komme på plass. Aldri noe stor dramatikk underveis i kampen, fisken er sterk for all del, men en ørret på samme størrelse ville gjort vesentlig mer ut av seg. En nydelig fisk som måler hele 72 cm, en veldig fin opplevelse å få dele sammen med en fiskekamerat.

 Sporden måler godt over 20 cm, så de har bra hale å sparke med hvis de bare vil, bildene er tatt av Phillip Høgli Nilsen.

Jeg valgte å ta fire skjell fra denne fisken, fordi jeg av nysgjerrighet vil vite mer om den og stammene vi har her i Vest-Norge. Skjellene ble sendt til Thrond Oddvar Haugen, fiske professor ved Norwegian University of Life Sciences, som forsker på den norske havabboren. Han kunne så fortelle meg historikken til akkurat denne havabboren. Den var 13 år gammel, en av de eldste fiskene han har vært med på å aldersbestemme. Fisken hadde sin første gyting som 6-åring omlag 55cm lang.

IMG_20190605_085113_967Graf laget av Thrond O Haugen

Utrolig spennende å få disse svarene i retur. For å være ærlig ble jeg veldig overrasket over svarene jeg fikk, og det som overrasket mest var faktisk alderen. Etter hva jeg har hørt og lest om norske havabborer så tar det normalt sett 6-9 år for dem å nå en kilo i vekt, jeg hadde derfor forventet at denne fisken var enda eldre for å kunne bli hele 72 cm lang. Kanskje det er noe spesielt enten med forhold eller med havabborene i nettopp våre fjorder som gjør at de har såpass høy vekst før første gyting (55cm på denne fisken), ikke vet jeg og ikke har jeg grunnlag for å komme med noen konklusjon heller. Spennende er det uansett, og jeg kommer til å sende inn flere skjellprøver til Thrond O Haugen i fremtiden.

DSC_9248Mange som flirer av størrelsen på håven min, men jeg mener det er langt mer forsvarlig med en stor håv på ryggen om man ønsker å sette tilbake storfisk etter en kamp. Det er viktig at det er plass til hele fisken i håven, så den kan ligge riktig uten press på ryggrad, hale osv. Det er også lettere å behandle fisken, måling og fjerning av flue, alt går fortere og enklere med mindre stress på fisken. Denne svømte selvsagt veldig fint tilbake etter å ha bidratt med fire skjell i forskningens navn.

Ny line

Jeg har tidligere hatt en helsynk 3 line som favorittline til havabborfiske, men en hel synkeline har et par svakheter som har irritert meg endel. For eksempel det faktum at hele linen synker like fort, noe som gjør at man ofte hekter bunn mot slutten av hvert kast om man ønsker å stå noen meter fra dypkanten for å ikke skremme fisk. En annen ting er selve nedlegget av linen, på en hel synkeline enten det er intermediate eller hurtigere synkegrad vil linen lande like tungt på overflaten hele veien, ikke gunstig på en så lettskremt fisk som havabbor da man forstyrrer hele lengden man har lyst til å fiske av .

DSC_9211

 

Jeg har derfor valgt å gå for Vision sin Vibe 85+ synk 3. Denne linen har en 8,5 meter lang klump i synk 3 mens resten av linen er flyt. Front taperingen er ganske aggresiv, noe som gjør kasting av større fluer med endel luftmotstand lettere. Superglatt coating som gjør at den glir veldig godt. Kjernen er helt død, hvilket gir full kontakt under fiske, ingen minne og bidrar til at null energi forsvinner underveis i kastet.

 

Siden bakdelen av linen er i flyt, kan man legge kast ut i dypet der flytedelen av linen vil lande veldig lett over marbakken og plaske minst mulig der man forventer at fisken går og jakter. Klumpen synker godt, og tar fluen med ned på ønsket fiskedyp i løpet av 10-12 sekunder i stedet for en intermediate line hvor man må vente et halvmimnutt for å komme på samme dyp. Flytelinen bidrar til at man får en diagonal men rett linje fra flue til stangtupp med direkte kontakt. Kontra en line med «mage»/bukt like under stangtupp som man får ved bruk av en hel synkeline, særlig om man ønsker å fiske litt roligere eller fisker i pålandsvind eller strøm som treffer land. Den diagonale vinkelen gjør også at man kan stå et par meter fra kanten, og fiske opp marbakken uten å hekte rett i bunn idet fluen nærmer seg grunnere vann. Ikke få ganger jeg har skremt fisk som kommer langs kanten fordi jeg har måttet stå helt på dypkanten for å unngå å sette fluen i bunn i siste del av inntrekket, ved bruk av hel synkeline. En hel synkeline er  heller å foretrekke dersom jeg fisker fra båt og ønsker å dra fluene inn på samme dybde hele veien før nytt kast.

Pga at bakerste del av linen er i flyt kan man også fint gå å vade og fiske uten linekurv med denne linen, uten at det blir tungt å dra ut av vannet mens man kaster eller at linen synker ned i tangen. Jeg foretrekker uansett linekurv, da den sparer linen for mye ekstra slitasje i sand, skjell, skarpe steiner osv. 

 

Linen kommer med ferdig løkke klar for enkel montering av fortom, markert med klasse og synkegrad. Den har todelt farge, flytedelen er gul, noe som gjør det enkelt å vite når man kan skyte linen underveis i kastet. Her skal man ikke ha langt overheng for å få linen til å gå langt, jeg slipper når flytelinen er omtrent to meter på utsiden av stangtuppen, og det drar av gårde på hvert kast. Klumpen er aggresiv, man kan selvsagt bruke linen på alle stenger om man tilpasser kasteteknikk deretter, men jeg vil påstå at denne linen matcher best med raske stenger, perfekt match til min Merisuola.

DSC_9197

 

Det meste klaffet denne kvelden da jeg egentlig bare var ute for å teste den nye linen,  og årets første havabbor kom i håven etter kort tid, en flott fisk på rundt kiloen. Jeg fikk de svarene jeg ønsket med tanke på bruksområdene til Vibe 85+ synk 3. Absolutt en line å anbefale, også til sjøørretfiske dersom man må litt dypere. Også streamerfiske i elv vil være lettere med en slik lineprofil, flytedelen gjør det lettere å kontrollere drift og mending samtidig som fluen blir presentert på dypere vann, kontra en hel synkeline som vil bli dratt under strømmen helt fra stangtupp til flue, og gjør det vanskeligere og kontrollere og manipulere driftet slik man helst ønsker.

DSC_9201

Årets første havabbor tok en rød/hvit clouser variant.

Oktober Lady